lørdag 14. januar 2012

Music space

/ The Wire Salon @ Café Oto, London

At britene tar elektronisk musikk alvorlig, er det lite tvil om. Da jeg under et besøk i London denne uken gikk gjennom Hyde Park, hørte jeg to barnehagebarn rope taktfast «Nobody listens to techno anymore. Lets go!» mens de beveget seg i alle retninger på en gang, noe som syntes å irritere det som måtte være påpasseren som gikk foran og prøvde å holde en viss retningsbestemt fremdrift.

Dagen før overvar jeg The Wire Salon på Café Oto hvor blogger og forfatter Adam Harpers presenterte hovedtrekkene i sin nye bokutgivelse Infinite Music. Imagining the next millennium of human music-making for et lydhørt tilsynelatende akademisk publikum med påfølgende panelsamtale mellom Harper, artist / produsent Maya aka Nightwave, assosiert Warp-artist Mira Calix og moderator (...) fra The Wire.

Symptomatisk for det uavklarte forholdet mellom teori og praksis var det likevel når blogger og forfatter Adam Harpes teoretiske utlegninger om musikalske variabler gikk over hodet på Maya aka Nitewave, behendig poengtert av Maya selv med en tydelig illustrerende gest.

Det er da heller ikke noe nytt at unge, selvlærte musikkprodusenter har et fortrinnsvis fysisk og intuitivt forhold til musikken de lager heller enn et teoretisk ett. I dag med så mye tilgjengelig software, synes terskelen for å produsere musikk være lavere enn noen sinne, både økonomisk og teknologisk. Man trenger verken å være stinn, musikalsk trent eller ha en master i informatikk for å skape musikk, noe også Maya aka Nightwave poengterte.

Likefullt må artistene tåle, hevder Harper, at teoretikere og kritikere som han selv, ønsker å definere hva artistene og produsentene gjør med det formål å sette utrykket deres i kontekst, noe artistene og produsentene gjerne må, påpeker han, motsette seg. Det skal være friksjon mellom utøver og kritiker.

Ut fra dette motsetningsforholdet trekker Harper en av hovedkonklusjonene mht bokens tema: Bevissthet om ny musikk handler om nye måter å lytte på, og nye måter å lytte på trenger kritikk. Ideen om musikk er nemlig så belastet med sosiale koder og estetiske konvensjoner, at det å gjenkjenne og ikke minst anerkjenne noe som ny musikk, er en krevende øvelse både for publikum og komponist. Mange som jobber med uttrykk som går på siden av de sosiale kodene og estetiske konvensjonene, sier da også for å omgå et forklaringsproblem, at de jobber lyd - lydkunst, soundart - heller en musikk.

Ny musikk kan også være kritikk av musikk, og: «We can all be composers, and we are all composers» som Harper fastslår. Ordet komponist overlapper således med ordet utøver.

Modernisme er et begrep som må forstås løsrevet fra sin historiske forbindelse til den klassiske musikken i hvis kontekst det også er dødt, for å knyttes til all musikk som bringer med seg noe nytt. Dette er premissene for utlegningene i boken, og linjen kan trekkes fra Schönberg til Burial. Spørsmålet er, hva kommer etter Burial? Det kan man bare forestille seg, og nettopp forestillingen ̶ imagination ̶ er et sentralt begrep.

Boken foreslår således et system for forestilling av musikk ut fra en forståelse av musikk som et komplekst system av variabler som relaterer seg til produksjon av lyd, og det er en øvelse han vel indirekte sammenligner med Schönbergs innføring av tolvtonesystemet og serialismen. Sitt system har Harper titulert «Music space».

Det kan synes som at Harpers bok er tenkt som et blåtrykk for en potensiell ny musikk ikke ulikt hvordan Cornelius Cardews Treatise, bare som tekst heller en grafikk, har vært det. Ikke så lite pretensiøst det, og kanskje ikke så dumt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar